Tuesday, March 20, 2012

Can I get a high five?

I just love this day. My psychologist with his team of experts have finally given me a diagnose; moderate depression. There's nothing I like more than being labeled and moderate depression was excactly what I was aiming for. It's a nice achievement. My boyfriend agreed on it. We high fived.


 True story.


 Anyways, they've made a plan and everything on how we're going to approach the situation. I don't remember how the plan looked like, since the bullet points were many. Maybe not that many, but the content of the points that were there were rich. I don't know. I have serious problems concentrating, so I found myself spacing out in the middle of it all.




They also said that the significant improvement I need between now and this summer was realistic if I work hard, so hopefully I'll be able to continue with my studies in Hungary the next school year (long sentence). The alternative is to call the whole thing off, which will most likely lead to continuous visits to my psychologist for the rest of my life and a more severe mental illness. Like Schizophrenia or something. I prefer being able to move to Hungary, though, so keep your fingers crossed for me, if you want. Judging by the picture above, you might want to cross your toes as well.


Who am I fooling. I don't need a high five. I need a hug.



I would love to write about depression itself, but I don't feel capable of it. If you want to read about it, I suggest googling it, or you can go here and click yourself around. The site's in Norwegian.


1 comment:

  1. SÅ flott at du ser ting på denne måten, er ikke alle som syns det er alright å få en diagnose.. men noen som du syns kanskje det er befriende å ha noe å sette fingeren på :)

    Nå kan jo jeg ganske mye om depresjoner, mye fordi jeg vanligvis jobber i psykiatrien som du vet, og dels fordi jeg er i en uvanlig situasjon selv, som du også vet :)

    Jeg tror det er bra at det har blitt satt noen mål, jeg vet jo ikke hva dere har planlagt, men kanskje noe i retning av psykokognitiv terapi?? Men viktig å tillate seg selv å føle det man føler, ikke si at du ahr det bra til psykologen hvis du ikke har det, da gjør du bare en bjørnetjeneste for deg selv :P

    Syns det er veldig bra av deg å ta tak i det du syns er vanskelig, gi deg selv en klapp på skulderen og si at du er stolt av deg selv, så kan jeg sørge for den klemmen neste gang jeg treffer deg :) :) :)

    Som jeg har sagt før.. om du plutselig skulle få ånden over deg og får et behov for å prate, så må du bare ta kontakt :) Jeg er kanskje ikke tilgjengelig fysisk, men den psykiske delen er fortsatt sånn noenlunde intakt, hehe ;)

    Stor klem <3

    ReplyDelete